Niadela, av Beatriz Montañez

Beatriz Montañez tok hensyn til den indre stemmen som noen ganger går fra hvisking til skrik blant støyen som kommer utenfra. Og legg merke til at her fordømte man programlederen for «Mellomproduktet»Med tanke på at hans nye profesjonelle innsats ikke ville ha blitt veldig bra da han hadde forsvunnet fra TV.

Det viste seg at det hele skyldtes en helt annen beslutning, en idé mellom det romantiske og det åndelige som gjorde henne til en asketisk, en eksotisk eremitt i våre dager. Og selvfølgelig blir saken eldre når det oppdages at det ikke var en defusjon eller et midlertidig skritt bakover. År unna alt, uten et budskap i denne boken som proselytisme blir gitt fra på grunn av eller gjennom religion.

Det handlet om disse, å flytte bort for å møtes igjen og skrive for å fortelle det. Vi oppdaget ikke ny filosofi eller dybde eksistensialisme i Beatriz 'retrett til sitt bortgjemte nye hjem. Vi nyter bare livet, inntrykk, følelser og følelser integrert i den naturen som ingen kommer tilbake til i det hele tatt, de dør ...

Det handler heller ikke om å overbevise noen om noen ideologi fordi beslutningen som ble tatt og tiden brukt på retretten allerede indikerer at den ikke handlet om å tiltrekke seg oppmerksomhet. En overveldende oppriktighet strømmer fra denne boken, og det handler "bare" om å overføre et søk etter harmonier som dyret som selvfølgelig smelter inn med miljøet som et forsvar, men også for å bli en del av helheten med de samme fargene.

Synopsis

Anta at du har jobbet med fjernsyn i årevis og presentert et program i "beste sendetid". Du har alt: berømmelse, penger, profesjonell anerkjennelse, et rikt sosialt liv ... Men du føler at noe er "sprekk". Og du slipper alt. Men du stopper virkelig. Fordi du vet at du drar et dypt og veldig gammelt sår som verken berømmelse eller penger eller anerkjennelse har klart å helbrede. Og det er på tide å ta vare på det såret.

Dette er historien om Beatriz Montañez. Hun bestemte seg for å bo i en steinhytte, en gammel bondehytte, som hadde blitt forlatt i flere tiår. Det var ingen strøm, ikke varmt vann og ingen mennesker innen femten mil. Det var perfekt, fordi det var på tide å satse hardt, å se dem alene med den hule eller tomme kvinnen. Ekstrem innesperring? Et eksperiment? Et utbrudd? Ikke mye mindre. Beatriz Montañez har bodd i sitt beskjedne tilfluktssted i mer enn fem år ...

Bare dedikert til å skrive. Til syvende og sist er historien hun forteller oss i 'Niadela' om avståelse: å forlate seg selv for å finne ut hvem man egentlig er. Men hvordan lage denne ubevegelige reisen? Som det har blitt gjort i årtusener: stoppe bevegelsen, skille deg fra gruppen eller stammen, skjerpe øynene og ørene for å forstå hva naturen vil fortelle deg. Dermed blir 'Niadela' en eksepsjonell øvelse av oppmerksomhet, observasjon, lytting; med andre ord av ren 'naturskriving', der forfatteren med tålmodighet, presisjon og med et ekstraordinært poetisk pust forteller oss om den konstante utviklingen, like flyktig som den er fantastisk, om livet som dukker opp rundt henne.

Beatriz Montañezs forfatterskap ser ut til å være styrt både av hennes vitenskapelige nysgjerrighet (som leseren henter) og av en høyere intuisjon, ifølge hvilken naturen er laget og ikke laget mellom ord, og til tider smelter dyret med vegetabilsk, eller mineralet med atmosfæren, eller fortelleren med det hun oppfatter, og på en foruroligende naturlig måte taler teksten dermed til oss om en helhet, det som bare poetisk språk avslører, hvis bosetting i vår bevissthet tillater progressiv helbredelse av sårene som minnet drar.

På denne måten er historien om hans vennskap med en rev flettet sammen med minnet om faren, hans fravær, hans død og noe enda verre og mer smertefullt; historien om den dagen da han skjærer fingeren med motorsagen (og plukker opp det løsrevne fragmentet, lagrer det og kjører tretti kilometer for å bli festet på nytt på en poliklinikk) er innblandet i den dype gleden av å bekrefte at villsvinforeldringen har overlevd , eller med sorg når han bekrefter den logiske fremmedgjøring og siste separasjon fra sin partner, eller med frykten for å bli truet av en jeger, eller med usikkerheten om å føle seg glemt av alle som tidligere var en del av livet hans mer hverdagslige, eller med lykke over å føle seg som en del av en ny vill familie hvis skjebne han nå deler.

Det oppstår da muligheten for å omformulere et vi (som går utover det menneskelige) som plutselig får en mye større betydning enn det for det jeget som kom rammet og som blir kurert, nettopp ved å akseptere sin egen ubetydelighet og fascinasjon for det vill skjønnhet som omgir deg.

Du kan nå kjøpe boken «Niadela», av Beatriz Montañez, her:

Ingen
KLIKKBOK
rate post

1 kommentar til «Niadela, av Beatriz Montañez»

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan kommentardataene dine behandles.