De beste Lars Mytting -bøkene

Det vil være et spørsmål om tid (lite), at alt arbeidet med Lars Mytting den kommer til de spanske bokhandlene for å redegjøre godt for en meget bemerkelsesverdig bibliografi, og den går lett mellom sjangre, alltid med spor av en humanisme mot introspeksjon, men det går i taktene som intensiverer hver scene.

Norsk litteratur, utover etiketter av den nordiske svarte sjangeren med flotte nåværende representanter som Jo Nesbo, tilbyr alltid en rik og variert smeltedigel av kreativitet der verk av den uforutsigbare og fascinerende smelten. Gaarder og det ikke mindre urovekkende Karl Ove Knausgard, gjenoppfinner selvbiografien som et fiksjonalisert portrett i avdrag.

Og selvfølgelig, Lars Mytting er ikke langt bak med sine flotte romaner favorisert i sin formidling av verdensomspennende start, i 2010, av en bok så spesiell som "The Wood Book."

Selv om denne forfatterens litterære karriere allerede spådde store suksesser siden han i 2006 klarte å bli en bestselger i sitt land med den spesielle bli en karakter som står overfor verden som Erik fyksen.

Siden vi har nye verk av denne forfatteren, vil vi utgjøre det vanlige podiet i bibliografien hans. For nå baner vi vei ...

Anbefalte bøker av Lars Mytting

Treboka

Hvem har aldri noen gang nærmet seg stammen på et felt tre for å belyse om antikken gjennom sine konsentriske ringer? Det er noe atavistisk over det. Og om tilnærming til andre tider i en tid som kanskje ikke tilhørte oss, med tanke på den lengre levetiden til mange trær som mistes i skogene ...

Under disse forestillingene finner vi i denne boken en følelse av elementært forhold, av tomgangstid som bare handler om å markere trinnene mellom stasjoner med ringer, mens du bare puster. Utfordringen for en skribent som er i ferd med å fortelle om den andre overgangen til livet, er å kunne tilby handling, grunner til å lese, kanskje spenningen, tvilen, mysteriet.

Når dette er oppnådd, oppstår magien ved den magnetismen gjennom en litteratur som forteller oss om oss selv med et sakte tempo som stopper alt annet, så mange og så mange påstander som ber oss om et nytt akselerert tempo. Uten å la et lyrisk aspekt lastet med symbolikk til side, påtar vi oss i denne romanen den enkle oppgaven å observere et menneske i dag som imidlertid bare overlater seg til gårsdagens tempoer, med en detalj som til tider underlig virker som en opplæring om oppgavene av treskjæreren, men det ender opp med å sprute oss med den lidenskapen for de små tingene.

Det lille er essensen, resten er kunst og stolthet. Elementet til tømmerhoggeren på jakt etter det beste treet er dyp visdom i miljøet, og lærer fra observasjonen gitt til sansene uten moderne trompe l'oeils. En roman å nyte fra en spesiell følelse av forbindelse med det mest grunnleggende.

De seksten trærne til Somme

I 1916 ble Somme -regionen i Frankrike badet i blod som en av de blodigste scenene i første verdenskrig. I 1971 tok det velkjente slaget sine siste ofre. Et par hoppet i været da de tråkket på en granat fra den scenen.

Fortiden manifesterte seg som et krigisk fantom, som et skummelt ekko som gjentok år senere. Verst av alt er at paret etterlot seg en sønn, som i tre år var ensom uten et klart reisemål, på noen måte. Alt som bare kunne fanges opp som et vagt minne, et drømmeaktig slør. I løpet av de påfølgende årene hvor Edvard vokste opp med bestefaren Sverre, fremkalte han neppe den dystre omstendigheten som markerte hans begynnelse på livet.

Men på et tidspunkt ender fortiden alltid med å besøke oss på godt og vondt, den gir oss et raskt blikk i speilet av hva det var, og noen ganger etterlater det oss en de facto uutslettelig refleksjon, og at vi trodde vi aldri verdsetter det. Edvard lider av den påstandseffekten fra fortiden og blir presset til å vite mer, for å vite mer. Eller i det minste for å gå gjennom stien som er gjort, den som fører deg til å falle når du har mistet noe på en reise. Til syvende og sist å returnere til Somme, etter en reise på jakt etter den stemningsfulle fortiden som har våknet med makt, og som nesten krever sterkt Edvards fulle oppmerksomhet, er et gjensyn med et scenario som fortsatt har mye å fortelle ham og å avklare om hva som er og hva som kan være. På Edvards tur kjenner vi også intrahistorier om det Europa så foreldreløse som Edvard, et kontinent som en sum av brødre som var bøyde på uenighet gjennom hele deres eksistens.

Utvilsomt en mesterlig parallell til å gå tilbake i Edvards liv, i foreldrenes sannhet og i den harde virkeligheten i et Europa som noen ganger ser ut til også å ha slettet fortiden, det å lære og trekke nødvendige leksjoner fra.

5 / 5 - (13 stemmer)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan kommentardataene dine behandles.