Med det punktet med litterær androgyni, tjener ambivalensen til noen navn Amélie Nothomb å etablere et eksistensialistisk paradoks prydet med det sagnomsuste aspektet der denne forfatteren beveger seg så hyggelig.
Og så ser vi på kjærligheten til Claude og Dominique og frukten av en jente som ikke vil finne hos faren den personen alle sier at foreldre er.
Fordi Claude føler seg påkjørt av andre behov som er større enn trivialiteten i et farskap, bare en uakseptabel konsekvens av hans avlsmessige formål. Mennesket, for ham, bærer arven etter å øke arten, å utvide arbeidet. Og han kan ikke kaste bort tid på detaljer som foreldres søthet.
Épicène, jenta, vokser opp med den mangelen for henne som er vanskelig å overvinne, en generator av indre smerter og en hudskorpe på utsiden. Og alt som beveger henne er en idé om hevn med verden, om ufokusert hat.
I fraværet er det alltid mer anger enn kjærlighet som bor hos de som blir igjen. Det er menneskets skjebne, å sette mer pris på det tapte, det ikke-eksisterende, det som er snappet. Så i den melankolske passasjen til Épìcene vil vi finne mennesket som er forvirret mot den fortapelsen av det umulige.
Spørsmålet var å gi det det mest metaforiske preget av det fabelaktige, det allegoriske og transcendentale poenget med symboler. Og Nothomb finner måten å matche fantasi med virkelighet, i den merkelige og samtidig fascinerende hybrid som selv i dag tilbyr oss avlesninger med tusen smaker.
Nothomb utforsker med sin vanlige sagthet de komplekse forholdene mellom far og barn og motvilje fra ubesvart kjærlighet. Og han gjør det ved å konstruere en slags pervers samtidseventyr, en grusom fabel, fortalt med konsisthet, presisjon og kraftfullhet.
Du kan nå kjøpe romanen «The Epicene Names», av Amélie Nothomb, her: