Til ære for Den australske regissøren Peter Weir finner vi en håndfull flotte filmer som dessverre har blitt spredt på en veldig punktlig måte. Ignorerer årsakene til at Weir ikke antok flere retninger i produksjoner med sin spesielle Oscar-vinnende plate ved flere anledninger. Kanskje er det snakk om en plotvariabilitet som det ikke er noe annet valg for enn å tenke på typen på jakt etter det mest presise manuset som blir appetittvekkende.
Likevel følger mer enn et dusin spillefilmer ham i hans gode bunke med tiår bak kameraene. Og uten at noen av filmene hans er bemerkelsesverdige for noen særegne tegn laget i Weir når det gjelder natur, fotografi eller farger, er det nettopp hans omhyggelige utførelse og fremtredende ressurser til tjeneste for plottet som gjør filmene hans vellykkede. Ingenting er bedre enn den leveringen, den slags selvoppofrelse av egoet for arbeidet, for å sikre at du gjør det beste for filmen. I ytterpunkter som spenner fra settingen, dialogene og selvfølgelig de mest passende karakterene.
Topp 3 beste filmer av Peter Weir
The Truman Show
TILGJENGELIG PÅ EN AV DISSE PLATTFORMENE:Anklaget for å være en histrionisk karakter i og utenfor filmene, var Jim Carrey den perfekte stereotypen for å bli den Truman som lever livet sitt uten å være klar over hva som ligger bak ham. Den merkelige eller snarere paranoide ideen om en slags plan unnfanget på samvittigheten vår, får alt til å virke overreagert til tider. Det er det denne filmen handler om mellom det humoristiske ved et hensynsløst realityprogram og det sosiologiske rundt forestillingen om individuell frihet, om fri vilje...
Carrey tar for seg, mellom humor og forvirring, med å få oss til å leve i hans uvirkelige verden full av allegorier og metaforer om hva som skjer her ute, på den andre siden av all fiksjon. Frykten for at barnet klamrer seg til mannen som ikke er i stand til å forlate det som alltid var hans hjem og de knirkende omstendighetene som får verden til å gå av stabelen.
For litt etter litt faller alle i løgn. Fra kona til selve moren. Til og med den beste vennen som aldri ville forråde ham og nå en delirisk katarsis med den feilaktige gjenopptredenen av sin avdøde far midt i livet hans.
Truman på den ene siden. Men fra vår side smaken for å observere andre for å spytte ut alle slags summariske dommer. TV-ens dumhet, raskt innhold, irrelevansen av hva som skjer og blir fortalt oss på TV som våre dagers tragedier...
Stemmen til sin herre. Regissøren av Reality forteller karakterene hva de har å si til Truman til enhver tid. Og subliminal reklame, som når Trumans kone ser inn i kameraet og prøver å selge oss superskarpe kjøkkenkniver. En morsom film, men også fascinerende fra mange andre vinkler.
Døde poeters samfunn
TILGJENGELIG PÅ EN AV DISSE PLATTFORMENE:Jeg forstår at mange fans av Peter Weir anser det som en feil å sette denne filmen på andreplass. Men slik er smaker. For meg har Truman, som egentlig er en underholdningsfilm, mange andre visninger som får oss til å bevege oss mellom virkelighet og fiksjon akkurat i motsatt retning som karakteren gjør. Konvergerer ved den døren hvor han sier farvel og vi kommer.
Men tilbake til klubben, vi snakker om en film som for første gang tok for seg utdanningssystemets dilemma, som toget som skriker rett før avsporingen (kanskje det allerede har gjort det, gitt den underliggende immobiliteten til nesten alle utdanningssystemene) , mer interessert i indoktrinering enn i mer menneskelig trening).
For ja, ungdom må utdannes. Bare kanskje i det øyeblikket de har mest behov for å tilegne seg den autonomien, den viljen som kan gjøre dem til frie mennesker i voksen alder, lider utdanningssystemet av en umulig enhetlighet, av en fullstendig passiv tilnærming.
Vi vet alle. Vi antar det alle. Vi ofrer mesteparten av ungdommen med den forenklede tilfredsstillelsen til vakthaveren som får en 10-er og som oppfyller all undervisningsinnsatsen. Ganske en prestasjon, en ganske vellykket mann eller kvinne for fremtiden...
Den uforglemmelige professoren John Keating trekker fra gaven for å utøve den, som lærer. For i verste fall er det at en lærer bare skal være den som har gaven til å være. Men en opposisjon er mye mer nyttig for å gi en lærerstilling... selvfølgelig er det, hvor blir det av...
Saken har vært litt kritisk for meg. Men det er nettopp på grunn av minnet om denne filmen som pekte på ideen om lederen, den empatiske voksne, læreren gal nok til å tro på alle elevene hans fylt med vilje og ropte å kaptein, min kaptein.
Eneste vitne
TILGJENGELIG PÅ EN AV DISSE PLATTFORMENE:For å lage en spenningsfilm, en noir-thriller, valgte Weir et enda mer intrikat plot med rollen som barnet som observerer forbrytelsen. En gutt ved navn Samuel fra et Amish-samfunn som, innelåst på toalettet på et bad på en bensinstasjon, er vitne til et kaldblodig drap.
Bare at døden har lite tilfeldig. Mange løse tråder for en inspektør ved navn John Book som har ansvaret for å oppdage hva som skjedde i den lyssky affæren der en politimann ender opp med å bli «tatt av veien».
Og bare han, det forsvarsløse barnet, kan oppklare noe for John. Bare etterforskningen av skapningen setter ham i fare fordi det er mange som ikke vil at han skal si noe han kanskje har sett eller hørt. Ved å utnytte situasjonen nærmer vi oss en Amish-gruppe der alt skjer på en mer imponerende måte mellom noens hemmelighold og andres ukuelig interesse for også å bli kvitt barnet...
1 kommentar til "De 3 beste Peter Weir-filmene"